Norge har noen av verdens mest åpne data. De fleste ser dem aldri.

De viktigste beslutningene tar vi ofte med dårligst oversikt.

Hvor skal vi bo? Er nabolaget trygt? Hvor mye trafikk passerer utenfor vinduet? Hvor langt er det til nærmeste skole? Hva koster det egentlig å bo i kommunen? De fleste svarer på slike spørsmål med magefølelse og noen tilfeldige søk. Ikke fordi svarene ikke finnes, men fordi de ligger spredt på tjue forskjellige offentlige nettsteder.

Jeg har brukt mange år på å hjelpe virksomheter med å gå fra strategi til handling. Ett mønster går igjen. Informasjon som finnes, men som ikke er tilgjengelig, er nesten like lite verdt som informasjon som ikke finnes. Retningsgapet handler sjelden om mangel på data. Det handler om at dataene aldri blir satt sammen til et bilde noen faktisk kan bruke.

Her er Norge i en uvanlig god posisjon. Vi har noen av verdens mest åpne offentlige data. Kartverket, NVE, Statistisk sentralbyrå, Statens vegvesen, Utdanningsdirektoratet og Entur publiserer enorme mengder informasjon under åpne lisenser. Flom og kvikkleire. Radon. Trafikkmengde og støy. Skoler, barnehager og kollektivtilbud. Boligpriser og kommunale gebyrer. Det meste er fritt tilgjengelig for hvem som helst.

Problemet er at nesten ingen ser det. Dataene ligger i fagportaler og kartløsninger laget for spesialister, ikke for folk som bare lurer på om de bør kjøpe en bestemt bolig. Verdien er der. Tilgjengeligheten er det ikke.

Ta en tilfeldig adresse i en norsk by. På noen sekunder kan du se at nærmeste vei har en årsdøgntrafikk på flere tusen kjøretøy, at området har moderat radon-aktsomhet, og at det ligger tre barnehager innenfor en kilometer. Ingenting av dette er hemmelig. Men nesten ingen finner det selv, fordi det i praksis betyr fem ulike etater, fem ulike kart og en tålmodighet de færreste har når de egentlig bare vil ta en beslutning.

Dette er den samme avstanden jeg ser i selskaper. Tallene finnes i systemene. Rapportene er kjørt. Likevel sitter ledergruppen uten et samlet bilde når beslutningen faktisk skal tas. Gapet ligger ikke i innsamlingen. Det ligger i siste steg, der spredt informasjon skal bli til noe man kan handle på.

Det er den avstanden sjekkadressen.no forsøker å fjerne for ett konkret spørsmål: hva er det egentlig å vite om et sted? Du skriver inn en adresse og får ett samlet bilde, i stedet for tjue faner.

Tjenesten henter blant annet:

• Risiko: flom, kvikkleire og radon for området
• Trafikk og støy: trafikkmengde og fartsgrense på nærmeste vei
• Nærmiljø: skoler, barnehager, kollektivholdeplasser og bysykkel
• Økonomi: prisutvikling, kommunale gebyrer og eiendomsskatt
• Natur: friluftsområder og turruter i nærheten

Alt kommer fra åpne, offentlige kilder. Det er gratis, og det krever ingen innlogging.

For meg er dette mer enn et praktisk verktøy. Det er et lite eksempel på et prinsipp jeg tror på. En god beslutning handler sjelden om mer data. Den handler om de riktige dataene, samlet, i tide. Det gjelder enten du sitter i et styrerom eller vurderer din neste bolig.

Vi sier ofte at vi drukner i informasjon. Som regel er det motsatte sant. Vi har informasjonen. Vi mangler bare en enkel måte å se den på.

Prøv det på din egen adresse. Du vil sannsynligvis lære noe nytt om et sted du trodde du kjente godt.

Gå til sjekkadressen.no